Begynte med boka av Rune J. Krumsvik:” Skulen i den digitale læringsrevolusjonen”
Krumsvik kaller dagens ungdommer nettgenerasjonen. Dagens ungdom skriv, de blogger, de søker, de konstruerer kunnskap, de kommuniserer, de etablerer nettsamfunn, de har en jungel av nettmedlemskap, de spiller, de finner digitale hjelpemidler, de prøver ut identiteter og har i det hele et mylder av bruksmønster i dette mangfoldige innholdslandskapet.
Den digitale livs verden de unge beveger seg i, fører med seg helt nye former for kommunikasjon, samhandling og identitetsdanning. I følge Krumsvik har Norge i dag en teknologitetthet som plasserer oss i verdenstoppen, og som gjør at unge flest blir fortrulige med teknologien i hjemmet og tidvis i skolen og på biblioteket. Spørsmålet en må stille er hvordan skolen kan ta vare på å utnytte dette potensialet på best mulig måte? Mye tyder på at en må være villig til å endre synet på hva skolen skal være, hvordan læring skjer, og hvilken rolle læreren og eleven skal ha i læringsarbeidet.
Kunnskapsløftet sine pålegg er såpass krystallklare at det er stadig vanskeligere å hoppe tilbake til det teknologifrie gamle og trygge.
Men å bruke gamle metoder og bruke PC-en som ei avansert skrive –og regnemaskin endrer verken skolen eller læringsprosessen .Faktum er at IKT bare har en verdi dersom en som lærer vet hvordan en kan utnytte teknologien faglig. Samtidig må en elev være omgitt av en kompetent lærer og en digital læringskultur der det er lov å lære av hverandre, men og utfordre hverandre om kildebruk, digital folkeskikk med mer.
I følge Krumsvik er kjennetegn ved skoler som har lyktes med dette at læreren har støtte og hjelp fra ledelsen i teknologi bruken sin,” teknofobien” finnes ikke i kollegiet, de lærer av hverandre, de samarbeider, og de merker at Internettet utvider handlingsrommet deres, de utvikler lokale læremidler på Internettet og på denne måten blir IKT institusjonalisert over tid. Et annet viktig element er at skolen har en Internettbibliotekar med kunnskap om gode kilder, kvalitetssikring og fallgruver. Dette hindrer at elevene ”flyt fritt” på Internettet.
Den digitale verden er ikke bare fryd og gammen. Vi bør alle være på vakt mot de negative sidene med Internettet og ha en sunn skepsis til bruken av teknologi i tide og utide. Vi i skolen må være med å lære elevene hvordan de skal bli fornuftige brukere.
"teknofobien finnes ikke i kollegiet"... Hvordan får man bukt med en eventuell teknofobi hos enkelte lærere, lurer jeg på?!
SvarSlettJeg tenker at utfordringa vår blir å legge til rette for og sette av tid til at personalet i fellesskap får reflektert over HVORDAN og NÅR bruke IKT i undervisninga. Da blir også (forhåpentligvis) de "teknologiske sinkene" dratt med....
SvarSlettJeg tenker at jeg som skoleleder sammen med lærerne har en veldig viktig jobb å gjøre i forhold til å sette oss gode mål i forhold til bruken av IKT. Vi gjør mye bra arbeid, men kanskje altfor mye tilfeldig og uten visjoner og mål.
SvarSlettKunnskapsløftet er også vanskelig å forholde seg til. De beskriver digitale ferdigheter i hvert enkelt fag ganske detaljert, men kompetansemålene gjespeiler ikke det som er beskrevet.Lokalt lærpnarbeid tenke jeg...
Du seir noe viktig her, synes jeg:
SvarSlett"Samtidig må en elev være omgitt av en kompetent lærer og en digital læringskultur der det er lov å lære av hverandre, men og utfordre hverandre om kildebruk, digital folkeskikk med mer."
Er det slik at lærerens viktigste kompetanse (i tillegg til den faglige og mer allmenndidaktiske) er vilje til å prøve noe nytt, - og mot til å mislykkes?